Lage Lister

29.06.2009 Kategori Upublisert/blogg

Våkna med en etterklang i kroppen, en dump følelse av døende elektrisitet og rundjuling innenfra. Alt er koksgrått rundt meg, en tykk røyk uten lukt eller konsistens. Jeg merker ingen grenser, ligger i en kasse av verdensrom som Schrödingers katt og venter på smellet. Jeg skimter omrisset av et enormt  skipsskrog høyt over meg, det kommer til syne eller forsvinner. Det er det samme skroget jeg så noen sjømil sør for Svenner fyr en grytidlig morgen for snart ti år siden; det var tett tåke da dette fjellstore vesenet vokste fram over meg. Selv om det var en enorm ting, en utrolig stor fysisk masse, oppfattet jeg det som et sluk i ferd med å fortære meg.
Groggy. Jeg kjenner det i hodet når etterklangen i kroppen dør ut. Klokka er 03:58. Under tre timer søvn, klart jeg er groggy og nummen i kroppen. Jeg står opp.
Det er noe.
Morgenene pleier å gi ly og stillhet, roen til å finne fram i det som ikke tåler så mye lys ennå; de gir meg følelsen av overtak, av å være i gang, av å ha justert kursen, være på rett vei, ha noe å gi. Men ikke denne morgenen. Det er for mye mørke. Jeg åpner balkongdøra og ser ut.
Lyset er gått i landsbyen. Jeg skimter Puerto de Arinaga nede ved havet; punkter av lys, og jeg ser stjernene tydelig, men ingen måne.
Mørket foran meg, og mørket bak meg.
Foran meg – et hviskende slør av lys. Bak meg – sort som innsiden av en knyttneve. Det er mitt hus og jeg burde kjenne det; har selv bygd det, stein for stein, men jeg husker ikke lenger hva som er der. Bak meg. Kan jeg ha lagt ut feller der inne? 
Omfavnelsen av mørke er tyngende over skuldrene og ryggen men jeg snur meg ikke, ser heller utover. I det blekbleke askegrå lyset mot havnebyen og havet og Afrika merker jeg en skygge ytterst i synsranden.
Noen er på vei ut fra kjelleren i det lille samfunnshuset rett over gata. Jeg skimter ham mellom oliventrærne. Han er i ferd med å snu seg mot meg.
Jeg kjenner ham igjen samtidig som jeg kjenner igjen dagens lukt; dette er en morgenlukt fra Skøyen, den fuktige dumpa ved NEBB den gangen jeg var 18 og kjørte rundt i min egen blå- og rødmalte boble og tok avisrutene for Aftenpostens syke avisbud.
Det henger sammen, den overhengende skipskatastrofen utenfor Kragerø, den mørkelagte fabrikken på Skøyen og skikkelsen som kommer lydløst ut av kjelleren til et samfunnshus i en liten spansk fjellandsby. Jeg vet så godt hvem han er, men kjenner verken ansikt eller navn. Jeg tror jeg vet hva han vil meg, men kan ikke sette ord på det. Jeg vil at han skal forsvinne og vet at, hvert øyeblikk nå, kommer et eller annet til å gjøre vondt. Kanskje er jeg ubehagelig lettet også, lettet over at det snart er over.
Han forsvinner mellom oliventrærne, eller ned i kjelleren, og jeg savner ham alt, føler et hvitt glimt av tomhet skjære gjennom hjertebanene som rasende piggtråd og jeg vet jeg må bestemme meg. Ingenting er forandret og ingenting vil forandres, jeg må bestemme meg. 
Ut for å lete. 
Eller inn for å lage lister over det som skal bli sikkert.

Lignende artikler


RSS