Frakken

27.06.2009 Kategori Upublisert/blogg

Jeg skulle til fru Bjelland for å spite stekt sild, og for femten kroner kjørte jeg Bergens Elektriske Ferje – Beffen –over Vågen til Nykirken; kaia ligger rett rundt  hjørnet for kafeen hennes. 
Jeg tenkte på den sorte Paul Smith-frakken som jeg hadde prøvd tidligere på dagen, en tøff vinterfrakk i ull som nesten ikke veide noe og fikk meg til å føle meg fin, nesten som om jeg var omfavnet av noen og ikke noe. Egentlig har jeg ikke penger til noe slikt nå, frakker har jeg nok av og det er et meningsløst kjøp senvinters i en by der det alltid regner, men jeg lekte så lenge med tanken at jeg synes jeg kjente hvordan det ville være å eie den og gå rundt i den. 
Det var varmt inni den bittelille ferja med plass til 15 (vi var 7 + han som kjørte (kapteinen?)) og det dugget på de små vinduene så det var ikke så mye å se, men jeg hørte at det begynte å hagle underveis. 
Salongen ble oppvarmet av en Aladdin-ovn, et sånt parafindrevet rør med en slags pumpe og så høy forbrenning at man visstnok kan leve godt innendørs med den. 
Jeg forsøkte å tippe hvor mange Aladin-ovner jeg kunne kjøpe i stedet for frakken men plutselig falt jeg ned i en annen tanke, undret meg over hvorfor jeg tenker det jeg tenker, gjør det jeg gjør. Enkelte mener at jeg er så målbevisst og strukturert, men jeg vet ikke, jeg får vel bare gjort mye fordi jeg liker å gjøre mye, inni meg er det hundre kompass og noen ganger fylles hodet av blinklys og signaler jeg ikke kan tyde og jeg blir gående rundt lange kvelder eller tidlige morgener til sola tar over uten å ane hvilken vei som er hjem eller hvor det er akkurat passe varmt for meg mens jeg lager forklaringer så gode at jeg kan lure hele verden og selv om jeg prøver å lage dårligere forklaringer lar alle seg fremdeles lure. 
Av og til savner jeg å bli avslørt. 
Selv om jeg vet at jeg er en middelaldrende mann kan jeg bli overmannet av meg selv som 14 eller 19 eller 33 og ikke skjønne forskjellen på da og nå, på hva som har skjedd og hva jeg bare har tenkt eller drømt (som å kjøpe den sorte frakken) og gå rundt på denne måten uten at noen merker noe og da jeg omfavnet hele henne utenfor en kafé tidligere i dag, før jeg tok Beffen, falt jeg også ut av tiden, til den gangen jeg klemte henne aller første gang på en snuplass på Munkebotten ute i Sandviken, og jeg kunne banne på at jeg i dag kjente igjen det jeg ikke kjente igjen den gangen (en annen nærhet), men som gjorde meg surrete og lykkelig og håpefull, og nå, som alt er både før og etter og midt i på en gang, følte jeg den samme lykken, og det var bare sekunder etterpå, da hun gikk mot bilen sin, at jeg fikk lyst til å gjøre noe, kanskje bli like fin utenpå som jeg følte meg innvendig, og jeg gikk inn i den dyre butikken og fant frakken til designeren fra Manchester. 
Da vi la til kai under Nykirken og jeg gikk ut i den tørre og kalde haglskuren følte jeg et øyeblikk at det hang sammen, alle fortidens eksplosjoner, ferjetur og stekt sild, og framtiden, da jeg kjøper frakken og kanskje skal omfavne henne igjen.


RSS